«Feberdrøm» er tittelen på Samanta Schweblins debutroman, og det må sies å være et veldig passende navn. For denne boka føles på mange måter som en drøm, eller rettere sagt: som et mareritt.

Amanda ligger døende på et sykehus. Vi vet ikke hvorfor hun er døende og det gjør heller ikke hun. Ved siden av henne sitter David. Det er noe merkelig ved David. Han sitter og snakker inn i øret hennes. Ber henne tenke tilbake, finne tilbake til øyeblikket da alt gikk galt. Da «marken» først begynte å bre seg inni kroppen hennes. Hun gjør som han sier. Hun begynner å tenke tilbake til da hun først møtte moren hans bare et par dager tidligere. Herfra følger vi handlingen kronologisk. Vi får høre Amanda fortelle om hendelsene som ledet opp til hennes nåværende situasjon, mens David stadig bryter inn med kommentarer. Ber henne skynde seg, hoppe over det som han mener er irrelevant og fortelle mer detaljert om det han mener er viktig.

Som leser vet man derfor at noe fryktelig kommer til å skje, men hva? Og når? Denne uvissheten er det som gjør «Feberdrøm» til en så intens leseopplevelse. Den gjør at man hele tiden sitter med en gnagende følelse av at noe er forferdelig galt, uten at man klarer å få grep på hva det er. En følelse som bare øker og øker i samsvar med sidetallet. Bokas mørke, mystiske og uhyggelige tone er kanskje dens mest fremtredende kvalitet. Det beste ved boka er ikke karakterene eller plottet, men hvordan Schweblin bygger opp spenningen på en måte som gjør at man får frysninger nedover ryggen.
 

Reserver boka her.