“Emily forever” av Maria Navarro Skaranger er en bok om klasseforskjeller, utenforskap, uvitenhet og hvordan man oppfattes av de rundt seg. Det som gjør denne boka spesiell er måten den er fortalt på. I boka møter vi 19-årige Emily. Emily er gravid og barnefaren, Pablo, har stukket av. Det er Emily boka handler om, men det er ikke hun som forteller historien. Det er det en navnløs, småfrekk, litt skarp og nesten allvitende fortellerstemme som gjør. Jeg skriver “nesten”, fordi selv om denne fortelleren vet mye er det ikke alltid hen vet nøyaktig hva som foregår oppe i hodet til Emily, noe hen innrømmer selv også. 

Mesteparten av boka fortelles heller ikke fra Emilys synsvinkel. I stedet ser vi henne gjennom øynene til folka rundt henne. Vi har sjefen hennes som føler han burde ta vare på henne, naboen som kanskje tror han er forelska, ei politidame som spør henne om hvor Pablo er blitt av, mora til Emily som prøver å hjelpe henne så godt hun kan og Pablo, som ikke virker å tenke noe særlig på henne. De har alle en oppfatning av hvordan Emily er som person, selv de som ikke egentlig kjenner henne.

“Politikvinnen, som har det med å kategorisere mennesker i ulike nivåer, selv om nivåer ikke er et ord man kan bruke om mennesker, tenker at Emily er en sånn som var dårlig på skolen, ikke fordi hun bråkte, men fordi hun var fjern, fordi det var så mye i klasserommet som stjal oppmerksomheten til Emily. Det var alltid sånne jenter, tenker politikvinnen, sånne jenter med tomme blanke drømmende slørete blikk.”

Fellesnevneren virker å være at Emily er ung, noe stakkarslig og trenger noen som kan ta vare på henne. Om de har rett må man nok gjøre opp sin egen mening om.